Gris i fangenskap
De siste tiårene har norsk griseproduksjon blitt stadig mer industrialisert. Flesteparten av norske griser lever på grisefarmer med hundrevis av andre griser. Plassen de lever på er så liten at det er umulig å utøve naturlig atferd, og dyrene presses til å produsere mer enn kroppene deres takler. 99% av norske griser ser aldri dagslys, og de får aldri muligheten til å rote i jorda eller rulle seg i gjørma.
Fakta om gris
Purker
Griseindustrien tyner purkene til det maksimale av hva kroppene deres kan takle. Purkene er avlet til å føde unormalt mange unger, i gjennomsnitt 16 per kull i fangenskap, mot 4-6 i det fri. Hver purke føder ca. 33 unger i året. Gjennomsnittlig er to av disse ungene dødfødte, mens fire dør før de er 35 dager gamle. Kun fem-seks dager etter at et kull med spedgriser tas fra purka, blir hun inseminert på nytt. Slik fortsetter det helt til kroppen ikke orker mer.
Det er tillatt å holde purker innesperret i små metallbur der de hverken kan snu eller bevege seg i opptil syv dager etter fødsel.
Spedgriser
Livet som spedgris er tøft. Mange utvikler åpne sår på beina på grunn av det harde underlaget. Dette fører ofte til halthet.
Fødebingene er trange og det er vanskelig for purka å ha oversikt over det unaturlig høye antallet unger. Dette medfører at spedgriser ofte dør av å bli klemt i hjel når purka legger seg ned.
Det er ofte ikke nok spener til det unaturlige høye antall unger.
Slaktegriser
Norske slaktegriser lever i små stimulifattige betongbinger, uten tilgang på annet enn mat og vann. En gris på 100 kg kan holdes på under 1 kvadratmeter med plass. Grisene har som regel ingenting mykt å ligge på.
Plassmangelen og fraværet av noe å finne på fører til kjedsomhet hos grisene. I frustrasjon starter de å spise på hverandres haler og ører. De fleste griser lever bare til de blir ca. fem måneder, før de blir jaget inn på en dyretransport og sendt til slakteriet.